Jeg elsker tegneseriene til Don Rosa, han er den eneste nålevende tegneren av Donald og spesielt Skrue McDuck som det er vært å lese. Han har en fantastisk strek med utrolig mange detaljer, han gjør glimrende research, han sende favorittendene mine ut på fantastiske eventyr i alle deler av verden, og han er den eneste som virkelig har klart å skape personlighet hos disse endene.
Jeg har stående i min bokhylle hele hans "The Life and Times of Scrooge McDuck" og jeg leser i den ofte.
Derfor var det veldig trist når jeg fant ut at han har pensjonert seg fra og med juli i år.
Nå har DD&CO mistet den eneste som gjorde det vært å lese det for min del. Jeg kan bare håpe på at det i fremtiden kommer til å komme nye tegnere og manusforffattere som har en like god kombinasjon av fantastisk tegnestil, kvikk inteligent humor og ren kjærlighet til figurene. Intill det skjer tviler jeg på at jeg kommer til å kjøpe noe mer fra DD&CO
(untatt Don Rosas samlede verker da, når jeg får råd til det.)
fredag 28. november 2008
Hvorfor jeg har en blogg
ganske enkelt. jeg ble spurt "hvorfor ikke" og siden jeg ikke hadde noe godt svar, så var jeg nødt til å lage en.
så derfor
så derfor
Memetikk
spørsmål: hva er et meme?
svar: memer er noe som ble funnet opp sist torsdag. det finnes OVER 9000 forskjellige memer. Alle dine memer er tilhører meg!
eller ikke.
Memer er motparten til gener. Der et gen er betegnelsen på informasjon som finnes i arvemateriale, og som bioligisk videreføres til neste generasjon. Et meme er kort sagt all den informasjonen som kopieres som ikke er bioligisk bestemt av arvematerialet vårt, og den videreføres ikke biologisk, men sosialt.
eksempler på memer er: forskjellige religioner, forskjellige språk, forskjellig teknologi, forskjellige skrifttyper etc. jeg har ikke noe gen som koder for at jeg kan snakke norsk, men det er i høyeste grad nedarvet informasjon.
men hvorfor er dette relevant? jo det er relevant fordi disse memene i likehet med gener opplever evolusjon.
Det vil si at de memene som er best tilpasset sin tid og sin situasjon er de som vil overleve i fremtiden, jo større variasjon det er, jo større sjangsen er det for at et enkelt meme er best tilpasset sin situasjon.
Tenk på det, hvor mange forskjellige religioner eksisterte for 2000 år siden?
Svar: veldig mange
Hvor mange av de religionene eksisterer fremdeles?
Svar: veldig få. Hinduismen og Buddhismen finnes fortsatt, og den abrahamske religionen er i dag dominerende, selv om den er delt opp i mange rettninger. dette er bare tre. det er en veldig liten andel av alle de som fantes.
Hvorfor er det akkuratt disse religionene som har overlevd?
svar: de var best tilpasset sine situasjoner. et banalt eksempel er at ingen av de dominerende religionene mener at selvmord er en god ting, dette gir mening ettersom en religion som er basert på at medlemmene skulle begå selvmord ganske fort ville gå tom for medlemmer. De religionene som snakker om at alle er likeverdige vil sansynligvis få flere tilhengere enn de som sier at alle som ikke er venstrehendte kan gå og henge seg. De religionene som knytter seg opp til politisk makt vil være fordelaktig for folk å være medlem av, ettersom det kan gi makt. etc.
de samme spørsmålene kan gjøres om alle typer memer; språk, teknologier, alfabeter, kulturer og så videre. Og svarene vil alltid bli de samme, det er bare en veldig liten del av all den variasjonen som fantes som ble videreført, og det skylles nesten alltid at netopp den delen var best tilpasset sin situasjon.
Et interessant spørsmål er om det samme vil skje med all den informasjonen som lages i vår tid? Internett og digital lagring gjør at selv "dårlig tilpassede" memer kan overleve lenge, men det kan hende at de ikke vil bli brukt i noen særlig grad.
Hvis et bestemt meme overlever lenge nok og blir populært nok, så kan det hende at genene våre vil bli formet av det, det kan hende at en gang i fremtiden så vil et bestemt språk være disponert av genene våre, men det ligger i så tilfelle veldig langt inn i fremtiden. Genevolusjon tar lang tid, mye lengre enn memeevolusjon.
jeg synes memetikk er facinerende
svar: memer er noe som ble funnet opp sist torsdag. det finnes OVER 9000 forskjellige memer. Alle dine memer er tilhører meg!
eller ikke.
Memer er motparten til gener. Der et gen er betegnelsen på informasjon som finnes i arvemateriale, og som bioligisk videreføres til neste generasjon. Et meme er kort sagt all den informasjonen som kopieres som ikke er bioligisk bestemt av arvematerialet vårt, og den videreføres ikke biologisk, men sosialt.
eksempler på memer er: forskjellige religioner, forskjellige språk, forskjellig teknologi, forskjellige skrifttyper etc. jeg har ikke noe gen som koder for at jeg kan snakke norsk, men det er i høyeste grad nedarvet informasjon.
men hvorfor er dette relevant? jo det er relevant fordi disse memene i likehet med gener opplever evolusjon.
Det vil si at de memene som er best tilpasset sin tid og sin situasjon er de som vil overleve i fremtiden, jo større variasjon det er, jo større sjangsen er det for at et enkelt meme er best tilpasset sin situasjon.
Tenk på det, hvor mange forskjellige religioner eksisterte for 2000 år siden?
Svar: veldig mange
Hvor mange av de religionene eksisterer fremdeles?
Svar: veldig få. Hinduismen og Buddhismen finnes fortsatt, og den abrahamske religionen er i dag dominerende, selv om den er delt opp i mange rettninger. dette er bare tre. det er en veldig liten andel av alle de som fantes.
Hvorfor er det akkuratt disse religionene som har overlevd?
svar: de var best tilpasset sine situasjoner. et banalt eksempel er at ingen av de dominerende religionene mener at selvmord er en god ting, dette gir mening ettersom en religion som er basert på at medlemmene skulle begå selvmord ganske fort ville gå tom for medlemmer. De religionene som snakker om at alle er likeverdige vil sansynligvis få flere tilhengere enn de som sier at alle som ikke er venstrehendte kan gå og henge seg. De religionene som knytter seg opp til politisk makt vil være fordelaktig for folk å være medlem av, ettersom det kan gi makt. etc.
de samme spørsmålene kan gjøres om alle typer memer; språk, teknologier, alfabeter, kulturer og så videre. Og svarene vil alltid bli de samme, det er bare en veldig liten del av all den variasjonen som fantes som ble videreført, og det skylles nesten alltid at netopp den delen var best tilpasset sin situasjon.
Et interessant spørsmål er om det samme vil skje med all den informasjonen som lages i vår tid? Internett og digital lagring gjør at selv "dårlig tilpassede" memer kan overleve lenge, men det kan hende at de ikke vil bli brukt i noen særlig grad.
Hvis et bestemt meme overlever lenge nok og blir populært nok, så kan det hende at genene våre vil bli formet av det, det kan hende at en gang i fremtiden så vil et bestemt språk være disponert av genene våre, men det ligger i så tilfelle veldig langt inn i fremtiden. Genevolusjon tar lang tid, mye lengre enn memeevolusjon.
jeg synes memetikk er facinerende
torsdag 27. november 2008
Postmodernisme
postmodernisme er ikke bare en stilart innen arkitektur eller en literær periode. Postmodernisme er et tankesett som er gjennomtrengene i den tiden vi lever i, og også i det sammfunnet vi lever i. Den tar form av enorm individualisme, og av opprør mot konvensjoner, for eksempel trenger ikke en postmodernistisk arkitekt å følge noen bestemt stil, han står helt fritt til å ha sin egen stil, eller å ta biter herfra og derfra fra de stilene han liker. Dette er godt i henhold til postmodernistisk ideologi, siden vedkommende arkitekt ikke bare realiserer seg selv som et individ, men også viser ved å ta avstand fra etablerte at andre kan gjøre det samme.
Jeg har veldig delte følelser i forhold til postmodernistisk tenkning, og det av flere grunner.
På den ene siden, så gir postmodernismen legitimitet til alle som faktisk er annerledes, og ikke hører til flertallet i sammfunnet som f.eks seksuelle minoriteter, religiøse minoriteter, og alle andre slags minoriteter. Postmodernismen støtter opp om deres kamp for å bli akseptert, og det er en god kamp, og en riktig kamp å føre i de aller fleste tilfeller. Et argument som f.eks: "Ja jeg er homo, men det kan ikke jeg noe for, og det er galt hvis det at jeg ikke tilhører majoriteten skulle bety at jeg ikke skal kunne realisere meg som menneske." dette er et godt argument, og jeg er enig i det.
På den andre siden er jeg skeptisk til de som sier at det å bryte med konvensjoner er en god ting i seg selv, og som mener at alle konvensjoner presser oss ned, og at vi må kvitte oss med flest mulig av dem. "jeg vil ikke at du skal kalle meg en humanist eller en sossialist eller en hetrofil person eller etc. Det er bare tilfeldig at jeg har de meningene og det tiltrekningsmønsteret. det hindrer meg i å realisere meg hvis du kaller meg det, jeg vil bare være en helt unik blomst."
Jeg er klar over at alle mennesker faktisk er unike vesener, ingen mennesker har nøyaktig samme sammensetining av atomer i kroppen (pluss en haug med andre ting som er forskjellig for alle), og derrav følger at de ikke er like. Det med å lage kategorier, og så å plasere folk i de kategoriene er en ganske enorm abstrahering som i ytterste instans muligens er helt gal, tross alt; jeg og broren tenker ofte veldig forskjellig i forhold til sammfunnsøkonomi, så det er tydelig at vi er forskjellige, så hvorfor skal noen da plasere oss begge i kategorien "sossialist"? vi er jo forskjellige
Jeg tror at svaret kommer lettere hvis man spør seg selv om hvorfor menneskehetan har giddi å lage sånne kategorier, og hvorfor har vi det? jo fordi det funker! det funker som f**** og det er grunnen til at kategoriindeling stadig finnes, det funker. hvorfor har vi kategoriene "mann" og "kvinne"? jo fordi det funker best på en makroskala å ha det. Hvorfor er kategorien "hetrofil" den dominerende kategorien innen seksuelle tiltrekkningsmønstre? jo fordi det har fungert.
Det betyr ikke at disse kategoriindelingene er statiske og aldri forandrer seg, jeg antar at de inndelingene som har vært best tilpasset sine situasjoner har vært de som har overlevd, og som dermed finnes i dag.
Merk også at det at en kategoriindeling funker betyr ikke at den er riktig. og hvis det at en kategoriindeling er poppulær betyr at ingen andre indelinger kan tenkes, så er det problematisk og destruktivt. Men i overraskende mange tilfeller så er det som funker sammenfallende med det som er godt. et eksempel på dette som jeg liker er økonomisk klasseindeling. Det at folk tenker på seg selv som en del av en stor økonomisk underklasse er å bli plasert i en bås, men det er samtidig den eneste virkelige slagkraftige måten som finnes for å forandre situasjonen, og muligens å få det bedre. Hvis noen gjør opprør mot å skulle bli plasert i en økonomisk klasse fordi de har fått en avsmak for konseptet med kategoriindeling, så mener jeg at de gjør seg selv en stor bjørnetjeneste, siden de da fraskriver seg evnen til å leve økonomisk uavhengig, og dermed i stor grad fratar seg selv muligheten til å ha de resursene som er nødvendig nettop for å realisere seg selv
Enda et problem er at det at man er nødt til å skape sin egen identitet skaper identitetskriser, det er mange som ikke er komfortable med en så enorm og i noen tilfeller uønsket frihet, mange mennesker (til tider også jeg selv) ønsker at ting ikke skal være så altfor komplisert, vi trenger å ha noen valg om hvem vi er. men vi får problemer med å ha uendelig mange valg. Det skaper en lammelse, og det kan også lett skape frykt for å velge feil, jeg tror at en av grunnene til at det har vært en så dramatisk økning i antall selvmord i den vestlige verden har skyltes folk som har kommet i krise med sin egen identitet.
Jeg har veldig delte følelser i forhold til postmodernistisk tenkning, og det av flere grunner.
På den ene siden, så gir postmodernismen legitimitet til alle som faktisk er annerledes, og ikke hører til flertallet i sammfunnet som f.eks seksuelle minoriteter, religiøse minoriteter, og alle andre slags minoriteter. Postmodernismen støtter opp om deres kamp for å bli akseptert, og det er en god kamp, og en riktig kamp å føre i de aller fleste tilfeller. Et argument som f.eks: "Ja jeg er homo, men det kan ikke jeg noe for, og det er galt hvis det at jeg ikke tilhører majoriteten skulle bety at jeg ikke skal kunne realisere meg som menneske." dette er et godt argument, og jeg er enig i det.
På den andre siden er jeg skeptisk til de som sier at det å bryte med konvensjoner er en god ting i seg selv, og som mener at alle konvensjoner presser oss ned, og at vi må kvitte oss med flest mulig av dem. "jeg vil ikke at du skal kalle meg en humanist eller en sossialist eller en hetrofil person eller etc. Det er bare tilfeldig at jeg har de meningene og det tiltrekningsmønsteret. det hindrer meg i å realisere meg hvis du kaller meg det, jeg vil bare være en helt unik blomst."
Jeg er klar over at alle mennesker faktisk er unike vesener, ingen mennesker har nøyaktig samme sammensetining av atomer i kroppen (pluss en haug med andre ting som er forskjellig for alle), og derrav følger at de ikke er like. Det med å lage kategorier, og så å plasere folk i de kategoriene er en ganske enorm abstrahering som i ytterste instans muligens er helt gal, tross alt; jeg og broren tenker ofte veldig forskjellig i forhold til sammfunnsøkonomi, så det er tydelig at vi er forskjellige, så hvorfor skal noen da plasere oss begge i kategorien "sossialist"? vi er jo forskjellige
Jeg tror at svaret kommer lettere hvis man spør seg selv om hvorfor menneskehetan har giddi å lage sånne kategorier, og hvorfor har vi det? jo fordi det funker! det funker som f**** og det er grunnen til at kategoriindeling stadig finnes, det funker. hvorfor har vi kategoriene "mann" og "kvinne"? jo fordi det funker best på en makroskala å ha det. Hvorfor er kategorien "hetrofil" den dominerende kategorien innen seksuelle tiltrekkningsmønstre? jo fordi det har fungert.
Det betyr ikke at disse kategoriindelingene er statiske og aldri forandrer seg, jeg antar at de inndelingene som har vært best tilpasset sine situasjoner har vært de som har overlevd, og som dermed finnes i dag.
Merk også at det at en kategoriindeling funker betyr ikke at den er riktig. og hvis det at en kategoriindeling er poppulær betyr at ingen andre indelinger kan tenkes, så er det problematisk og destruktivt. Men i overraskende mange tilfeller så er det som funker sammenfallende med det som er godt. et eksempel på dette som jeg liker er økonomisk klasseindeling. Det at folk tenker på seg selv som en del av en stor økonomisk underklasse er å bli plasert i en bås, men det er samtidig den eneste virkelige slagkraftige måten som finnes for å forandre situasjonen, og muligens å få det bedre. Hvis noen gjør opprør mot å skulle bli plasert i en økonomisk klasse fordi de har fått en avsmak for konseptet med kategoriindeling, så mener jeg at de gjør seg selv en stor bjørnetjeneste, siden de da fraskriver seg evnen til å leve økonomisk uavhengig, og dermed i stor grad fratar seg selv muligheten til å ha de resursene som er nødvendig nettop for å realisere seg selv
Enda et problem er at det at man er nødt til å skape sin egen identitet skaper identitetskriser, det er mange som ikke er komfortable med en så enorm og i noen tilfeller uønsket frihet, mange mennesker (til tider også jeg selv) ønsker at ting ikke skal være så altfor komplisert, vi trenger å ha noen valg om hvem vi er. men vi får problemer med å ha uendelig mange valg. Det skaper en lammelse, og det kan også lett skape frykt for å velge feil, jeg tror at en av grunnene til at det har vært en så dramatisk økning i antall selvmord i den vestlige verden har skyltes folk som har kommet i krise med sin egen identitet.
onsdag 26. november 2008
demokrati
Et av mine postulater er at mennesker har verdi.
hvis de har det, så følger det logisk at de må ha rettigheter. Jeg er personlig en fan av FNs menneskerettigheter. de er ikke perfekte, men de gir generelt et godt uttrykk for hva jeg mener mennesker har rett til.
Hvis mennesker har rettigheter, så er det nødvendig å garantere at de rettigheten ikke blir krenket.
Det er en ganske sikker kjensgjerning at den gruppen mennesker som styrer i et sammfunn, er opptatt av å sikre at de selv har rettigheter, og det er veldig skjeldent at de styrende i et sammfunn med vilje har som mål å ødelegge for seg selv og frata seg selv sine rettigheter. Derrimot har den styrende gruppen mye mindre vanskeligheter med å ødelegge for andre, som ikke er med i gruppen, og å frata dem deres rettigheter.
Dette er vel og bra (egenklig ikke, men det er en innebygget del i menneskets natur, så det er ikke så mye å gjøre med), men hvis man som jeg vil at alle skal ha de samme rettighetene, så er det nødvendig å gjøre den gruppen som styrer så stor som mulig, og å minimere den gruppen som ikke styrer. I lys av dette er flertalstyre bra, og et styre av alle blir ideelt.
Demokrati er den eneste styreformen som tar høyde for dette, og derfor er jeg en demokratiforkjemper.
Det betyr forøvrig ikke at jeg er for alt som kaller seg for demokrati, for det er mange forskjellige måter å ha et demokrati, og mange av dem fungerer dårlig. Det er også mange ting i forbindelse med gjennomføring av demokrati som er vanskelig å avklare (som f.eks maktfordeling) jeg er derfor ofte kritisk til hvordan demokratiet føres, og av og til jobber jeg for å endre på hvordan det gjøres, men grunnprinsippet står jeg fast ved.
hvis de har det, så følger det logisk at de må ha rettigheter. Jeg er personlig en fan av FNs menneskerettigheter. de er ikke perfekte, men de gir generelt et godt uttrykk for hva jeg mener mennesker har rett til.
Hvis mennesker har rettigheter, så er det nødvendig å garantere at de rettigheten ikke blir krenket.
Det er en ganske sikker kjensgjerning at den gruppen mennesker som styrer i et sammfunn, er opptatt av å sikre at de selv har rettigheter, og det er veldig skjeldent at de styrende i et sammfunn med vilje har som mål å ødelegge for seg selv og frata seg selv sine rettigheter. Derrimot har den styrende gruppen mye mindre vanskeligheter med å ødelegge for andre, som ikke er med i gruppen, og å frata dem deres rettigheter.
Dette er vel og bra (egenklig ikke, men det er en innebygget del i menneskets natur, så det er ikke så mye å gjøre med), men hvis man som jeg vil at alle skal ha de samme rettighetene, så er det nødvendig å gjøre den gruppen som styrer så stor som mulig, og å minimere den gruppen som ikke styrer. I lys av dette er flertalstyre bra, og et styre av alle blir ideelt.
Demokrati er den eneste styreformen som tar høyde for dette, og derfor er jeg en demokratiforkjemper.
Det betyr forøvrig ikke at jeg er for alt som kaller seg for demokrati, for det er mange forskjellige måter å ha et demokrati, og mange av dem fungerer dårlig. Det er også mange ting i forbindelse med gjennomføring av demokrati som er vanskelig å avklare (som f.eks maktfordeling) jeg er derfor ofte kritisk til hvordan demokratiet føres, og av og til jobber jeg for å endre på hvordan det gjøres, men grunnprinsippet står jeg fast ved.
ateisme
I løpet av de ca. tjue årene jeg har levet har jeg opplevd mange forskjellige ting. det har de aller fleste.
De tingene jeg har opplevd kan grovt deles inn i to kategorier.
for det første, ting som skjedde der jeg skjønte hva som foregikk.
for det andre, ting som skjedde der jeg ikke skjønte hva som foregikk, men som jeg regner med at jeg kunne ha forstått hvis jeg hadde visst mer.
Jeg har også opplevd mange ganger at det skjedde noe som jeg ikke skjønte, men som senere ga mening.
En kategori som kan tenkes, men som jeg aldri har opplevd er: ting som er så unormale at de ikke kan forklares, og som nødvendiggjør noe hellig (best beskrevet som "det helt ualmindelige") Jeg har opplevd mye rart, som f.eks en CD-spiller, soloppganger, tordenvær, etc. men ingenting som har vært hellig. jeg har heller aldri støtt på noen resonementer eller beviser/kjennsgjerninger som har sansynliggjort at det finnes noe hellig.
Jeg kan ikke med 100% sikkerhet si at det ikke finnes noe hellig, for alt jeg i det hele tatt kan forestille meg (og mye mer) er muligens riktig. Men jeg beregner sansynligheten for at det finnes noe hellig til uhyggelig liten, og som en følge av det, så oppfører jeg meg som om det ikke finnes noe hellig, og for å slippe å måtte komme med en så lang forklaring hver gang jeg blir spurt om jeg er religiøs, så svarer jeg i kortform at: nei, det finnes ingen gud.
Derfor er jeg en ateist.
De tingene jeg har opplevd kan grovt deles inn i to kategorier.
for det første, ting som skjedde der jeg skjønte hva som foregikk.
for det andre, ting som skjedde der jeg ikke skjønte hva som foregikk, men som jeg regner med at jeg kunne ha forstått hvis jeg hadde visst mer.
Jeg har også opplevd mange ganger at det skjedde noe som jeg ikke skjønte, men som senere ga mening.
En kategori som kan tenkes, men som jeg aldri har opplevd er: ting som er så unormale at de ikke kan forklares, og som nødvendiggjør noe hellig (best beskrevet som "det helt ualmindelige") Jeg har opplevd mye rart, som f.eks en CD-spiller, soloppganger, tordenvær, etc. men ingenting som har vært hellig. jeg har heller aldri støtt på noen resonementer eller beviser/kjennsgjerninger som har sansynliggjort at det finnes noe hellig.
Jeg kan ikke med 100% sikkerhet si at det ikke finnes noe hellig, for alt jeg i det hele tatt kan forestille meg (og mye mer) er muligens riktig. Men jeg beregner sansynligheten for at det finnes noe hellig til uhyggelig liten, og som en følge av det, så oppfører jeg meg som om det ikke finnes noe hellig, og for å slippe å måtte komme med en så lang forklaring hver gang jeg blir spurt om jeg er religiøs, så svarer jeg i kortform at: nei, det finnes ingen gud.
Derfor er jeg en ateist.
agnostisisme
Som jeg allerede har skrevet, så er det få meninger jeg har som er absolutte. Og som en følge av dette er det mye jeg ikke veit. Jeg veit ikke hvorfor jeg finnes, jeg veit ikke om det er en liten tekopp som går i bane rundt Mars, jeg veit ikke om libertarianisme er å foretrekke fremfor anarko-syndikalisme
Det er mye jeg ikke veit. Derfor er jeg grunnleggende en agnostiker (lat. en som ikke vet) begrepet agnostiker brukes for det meste om religiøse spørsmål, men det er en hel masse ting som ikke handler om religion som jeg ikke veit noe om, og som jeg dermed er agnostisk i forhold til. Faktisk, det eneste jeg veit helt sikkert er som sagt den kjennsgjerning at jeg eksisterer, så i siste instans er jeg agnostisk til alt untatt min egen eksistens.
Når det er sagt, så betyr ikke det at jeg ikke har noen meninger om noenting, og jeg mener at kravet om å vite noe hundre prosent sikkert før man mener noe er et blindspor. For min del holder det iallefall når noe er 99,99999999999% sikkert. Det at jeg ikke veit noe helt sikkert betyr ikke at jeg ikke har noen mening om hva som er mest sansynlig. Og som jeg ga uttrykk for i forige innlegg, så spiller den lille 0,000000000001% sjangsen ganske liten rolle.
for å gå tilbake til denne tekoppen (eksempelet er stjålet fra Bertrand Russel) så kan jeg ikke sikkert vite om den er der eller ikke, så jeg er agnostisk i forhold til dens eksistens, men jeg kan derrimot estimere at sansynligheten for at den skal være der er ufattelig liten. Og basert på det estimatet kan jeg konkludere med at jeg går ut ifra at det ikke finnes noen tekopp i bane rundt Mars, og for å slippe å skulle komme med hele det resonementet hver gang jeg snakker om tenkte tekopper i bane rundt Mars, så sier jeg at det ikke finnes en tekopp i bane rundt mars.
Det er mye jeg ikke veit. Derfor er jeg grunnleggende en agnostiker (lat. en som ikke vet) begrepet agnostiker brukes for det meste om religiøse spørsmål, men det er en hel masse ting som ikke handler om religion som jeg ikke veit noe om, og som jeg dermed er agnostisk i forhold til. Faktisk, det eneste jeg veit helt sikkert er som sagt den kjennsgjerning at jeg eksisterer, så i siste instans er jeg agnostisk til alt untatt min egen eksistens.
Når det er sagt, så betyr ikke det at jeg ikke har noen meninger om noenting, og jeg mener at kravet om å vite noe hundre prosent sikkert før man mener noe er et blindspor. For min del holder det iallefall når noe er 99,99999999999% sikkert. Det at jeg ikke veit noe helt sikkert betyr ikke at jeg ikke har noen mening om hva som er mest sansynlig. Og som jeg ga uttrykk for i forige innlegg, så spiller den lille 0,000000000001% sjangsen ganske liten rolle.
for å gå tilbake til denne tekoppen (eksempelet er stjålet fra Bertrand Russel) så kan jeg ikke sikkert vite om den er der eller ikke, så jeg er agnostisk i forhold til dens eksistens, men jeg kan derrimot estimere at sansynligheten for at den skal være der er ufattelig liten. Og basert på det estimatet kan jeg konkludere med at jeg går ut ifra at det ikke finnes noen tekopp i bane rundt Mars, og for å slippe å skulle komme med hele det resonementet hver gang jeg snakker om tenkte tekopper i bane rundt Mars, så sier jeg at det ikke finnes en tekopp i bane rundt mars.
Eksistens
Det første spørsmålet som er nødvendig å svare på er: finnes jeg?
Mitt svar på dette er et ubetinget ja. grunnen er fint oppsumert i utsagnet fra Descartes. "Cogito ergo Sum" (lat. Jeg tenker, altså er jeg.) så hvis jeg går med på dette så kan jeg si at jeg finnes.
Neste spørsmål er: Finnes resten av verden/er verden sånn jeg tror? finnes denne datamaskinen som jeg skriver på nå? hvordan kan jeg vite at det ikke bare er en ilusjon?
Mitt svar er at jeg er 99,9999999999999999999999999999999% sikker på at verden er sånn cirka sånn jeg oppfatter den. Jeg kan ikke vite det 100% sikkert, men jeg regner det for så sansynlig at den gjør det at jeg velger å anta at den er det, og oppfører meg derretter.
Forøvrig så kan det hende at verden er en ilusjon, men selv om det skulle være tilfelle, så har jeg ingen mulighet til å påvirke den illusjonen uansett hva jeg gjør, så jeg har ikke tenkt å f.eks slutte å spise fordi maten kanskje ikke finnes, spesielt fordi geg da vil bli sulten, og selv om den følelsen av sult muligens er en ilusjon, så er den likevel ubehagelig.
Mitt svar på dette er et ubetinget ja. grunnen er fint oppsumert i utsagnet fra Descartes. "Cogito ergo Sum" (lat. Jeg tenker, altså er jeg.) så hvis jeg går med på dette så kan jeg si at jeg finnes.
Neste spørsmål er: Finnes resten av verden/er verden sånn jeg tror? finnes denne datamaskinen som jeg skriver på nå? hvordan kan jeg vite at det ikke bare er en ilusjon?
Mitt svar er at jeg er 99,9999999999999999999999999999999% sikker på at verden er sånn cirka sånn jeg oppfatter den. Jeg kan ikke vite det 100% sikkert, men jeg regner det for så sansynlig at den gjør det at jeg velger å anta at den er det, og oppfører meg derretter.
Forøvrig så kan det hende at verden er en ilusjon, men selv om det skulle være tilfelle, så har jeg ingen mulighet til å påvirke den illusjonen uansett hva jeg gjør, så jeg har ikke tenkt å f.eks slutte å spise fordi maten kanskje ikke finnes, spesielt fordi geg da vil bli sulten, og selv om den følelsen av sult muligens er en ilusjon, så er den likevel ubehagelig.
tirsdag 25. november 2008
Om A Priori meninger
Hvis man spør "hvorfor" til ethvert utsagn noen måtte komme med lenge nok vil til slutt ende med å få svaret "fordi det er sånn." Når man ikke har andre svar på et spørsmål enn "fordi det er sånn" så er det en a priori mening (lat. før opplevelsen) Det er disse som ligger i bunnen for hva man mener, og alt annet man måtte mene er basert på disse.
Jeg mener det er problematisk/ignorant hvis man har for mange a priori meninger, derfor forsøker jeg å ha bare ganske få.
Dette er mine a priori meninger.
* Jeg finnes.
* Mennesker har verdi.
* Den vitenskapelige metoden er den beste måten som finnes for å få kunnskap om verden.
Jeg skal gå nøyere inn på dem i senere innlegg
Jeg mener det er problematisk/ignorant hvis man har for mange a priori meninger, derfor forsøker jeg å ha bare ganske få.
Dette er mine a priori meninger.
* Jeg finnes.
* Mennesker har verdi.
* Den vitenskapelige metoden er den beste måten som finnes for å få kunnskap om verden.
Jeg skal gå nøyere inn på dem i senere innlegg
Abonner på:
Innlegg (Atom)