Postmodernisme

postmodernisme er ikke bare en stilart innen arkitektur eller en literær periode. Postmodernisme er et tankesett som er gjennomtrengene i den tiden vi lever i, og også i det sammfunnet vi lever i. Den tar form av enorm individualisme, og av opprør mot konvensjoner, for eksempel trenger ikke en postmodernistisk arkitekt å følge noen bestemt stil, han står helt fritt til å ha sin egen stil, eller å ta biter herfra og derfra fra de stilene han liker. Dette er godt i henhold til postmodernistisk ideologi, siden vedkommende arkitekt ikke bare realiserer seg selv som et individ, men også viser ved å ta avstand fra etablerte at andre kan gjøre det samme.

Jeg har veldig delte følelser i forhold til postmodernistisk tenkning, og det av flere grunner.

På den ene siden, så gir postmodernismen legitimitet til alle som faktisk er annerledes, og ikke hører til flertallet i sammfunnet som f.eks seksuelle minoriteter, religiøse minoriteter, og alle andre slags minoriteter. Postmodernismen støtter opp om deres kamp for å bli akseptert, og det er en god kamp, og en riktig kamp å føre i de aller fleste tilfeller. Et argument som f.eks: "Ja jeg er homo, men det kan ikke jeg noe for, og det er galt hvis det at jeg ikke tilhører majoriteten skulle bety at jeg ikke skal kunne realisere meg som menneske." dette er et godt argument, og jeg er enig i det.

På den andre siden er jeg skeptisk til de som sier at det å bryte med konvensjoner er en god ting i seg selv, og som mener at alle konvensjoner presser oss ned, og at vi må kvitte oss med flest mulig av dem. "jeg vil ikke at du skal kalle meg en humanist eller en sossialist eller en hetrofil person eller etc. Det er bare tilfeldig at jeg har de meningene og det tiltrekningsmønsteret. det hindrer meg i å realisere meg hvis du kaller meg det, jeg vil bare være en helt unik blomst."

Jeg er klar over at alle mennesker faktisk er unike vesener, ingen mennesker har nøyaktig samme sammensetining av atomer i kroppen (pluss en haug med andre ting som er forskjellig for alle), og derrav følger at de ikke er like. Det med å lage kategorier, og så å plasere folk i de kategoriene er en ganske enorm abstrahering som i ytterste instans muligens er helt gal, tross alt; jeg og broren tenker ofte veldig forskjellig i forhold til sammfunnsøkonomi, så det er tydelig at vi er forskjellige, så hvorfor skal noen da plasere oss begge i kategorien "sossialist"? vi er jo forskjellige

Jeg tror at svaret kommer lettere hvis man spør seg selv om hvorfor menneskehetan har giddi å lage sånne kategorier, og hvorfor har vi det? jo fordi det funker! det funker som f**** og det er grunnen til at kategoriindeling stadig finnes, det funker. hvorfor har vi kategoriene "mann" og "kvinne"? jo fordi det funker best på en makroskala å ha det. Hvorfor er kategorien "hetrofil" den dominerende kategorien innen seksuelle tiltrekkningsmønstre? jo fordi det har fungert.

Det betyr ikke at disse kategoriindelingene er statiske og aldri forandrer seg, jeg antar at de inndelingene som har vært best tilpasset sine situasjoner har vært de som har overlevd, og som dermed finnes i dag.

Merk også at det at en kategoriindeling funker betyr ikke at den er riktig. og hvis det at en kategoriindeling er poppulær betyr at ingen andre indelinger kan tenkes, så er det problematisk og destruktivt. Men i overraskende mange tilfeller så er det som funker sammenfallende med det som er godt. et eksempel på dette som jeg liker er økonomisk klasseindeling. Det at folk tenker på seg selv som en del av en stor økonomisk underklasse er å bli plasert i en bås, men det er samtidig den eneste virkelige slagkraftige måten som finnes for å forandre situasjonen, og muligens å få det bedre. Hvis noen gjør opprør mot å skulle bli plasert i en økonomisk klasse fordi de har fått en avsmak for konseptet med kategoriindeling, så mener jeg at de gjør seg selv en stor bjørnetjeneste, siden de da fraskriver seg evnen til å leve økonomisk uavhengig, og dermed i stor grad fratar seg selv muligheten til å ha de resursene som er nødvendig nettop for å realisere seg selv

Enda et problem er at det at man er nødt til å skape sin egen identitet skaper identitetskriser, det er mange som ikke er komfortable med en så enorm og i noen tilfeller uønsket frihet, mange mennesker (til tider også jeg selv) ønsker at ting ikke skal være så altfor komplisert, vi trenger å ha noen valg om hvem vi er. men vi får problemer med å ha uendelig mange valg. Det skaper en lammelse, og det kan også lett skape frykt for å velge feil, jeg tror at en av grunnene til at det har vært en så dramatisk økning i antall selvmord i den vestlige verden har skyltes folk som har kommet i krise med sin egen identitet.