Tilhørighet

En vanlig problemstilling er: hvem kan regnes som Norsk?

det formelle svaret er selvfølgelig at de som er registrert som norske statsborgere er de som er norske, men det blir en altfor trang definisjon synes jeg.

Min mening er at man er norsk hvis man definerer seg som norsk. Det vil si at man kan stå forran speilet og helt ærlig si til seg selv "jeg er norsk." Det jeg liker med den definisjonen er at den ungår uvesentligheter samtidig som den faktisk stiller veldig høye krav.

Norsk kultur er delvis summen av alle de som er Norske. Og følgelig må den nødvendigvis forrandre seg hvis de som utgjør den forandrer seg, samtidig forandrer også kulturen de som er Norske, noe som fører til at virkelig store forandringer av kulturen tar tid. Men den norske kulturen kommer til å eksistere så lenge det eksisterer nordmenn, om enn ikke på samme måte. og det kommer til å eksistere nordmenn så lenge det finnes noen som definerer seg som norske.

Tilhørighet til et land handler ikke om genetikk. Ett av de fineste eksemplene på det jeg vet om er Ungarn. Det lokale navnet på Ungarn er Magyarország. Det betyr direkte oversatt "landet til Magyarene." Magyarene er det folkeslaget som grunnla de delene av Ungarn som stadig er bebodd.

Det interessante er at det i dag nesten ikke bor noen Magyarer i Ungarn. De aller fleste av de som bor i Ungarn i dag stammer fra inflyttere fra Tyskland, Polen og andre nabostater. De magyarene som fortsatt finnes bor hovedsaklig i Romania.

Betyr det at de som bor i Ungarn ikke er ungarere? Nei. de er ungarere fordi de ser på seg selv som ungarere

Det landet i verden som er flinkest til å gå med på den typen tankegang er de Forente Stater. Der er praktisk talt alle innflyttere, og det er en del av folkesjela at "jaja, du spiser kanskje ikke akkuratt samme mat som jeg, og du har kanskje andre helligdager enn jeg, men du er da en amerikaner lell." Og det er noe av det beste med det landet.

Modusveksling

Movdusveksling er et retorisk triks som brukes mye i idealistiske og religiøse sammenhenger. Trikset består i at man bytter ut "bør være" med "er" og "håper jeg" med "kommer til å skje" etc.

eksempler:

"kjerligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig kjærligheten er... etc"

"arbeiderene kommer til å skape en komunistisk revolusjon, og de kommer til å skape et samfunn der alle yter etter evne og får etter behov."

dette er jo fine utsagn, det er bare det at de ikke er ærlige. Kjærligheten er ikke sånn som paulus påstår at den er, jeg tror at hvis man undersøker på ungdomsskoler så kommer man fort til å konkludere med at det hadde vært fint hvis det var sånn, men det er ikke riktig. Det er så samme måte heller ikke empirisk bevist at komunismen nødvendigvis må komme, det er mange som mener det vil være til det beste hvis den gjør det, og som arbeider for at det skal skje, men hvis man tror på det når det faktisk ikke finnes en empirisk bevist sammenheng som sansynliggjør at utsagn fra Marx stemmer, så er man ikke rasjonell, men dogmatisk. og det liker jeg ikke.

Jeg har lurt litt på hvorfor det er så virkningsfult å si til noen at det de arbeider for kommer til å skje åkke som. Jeg tror det har noe å gjøre med at vi mennesker liker å være på vinnersiden, og hvis vi har blitt overbevist om at en bestemt sak må vinne, og ikke kan hindres, så vil vi være på vinnersiden å støtte opp om den saken.

Et annet problem er at hvis man påpeker at modusveksling er retorisk juks, og at kjærligheten faktisk ikke er så fantastisk som Paulus skulle ønske at den var, eller at det er mulig kommunismen aldri kommer. Hvis man mener det, så høres det fort ut som om man ikke har troen på menneskeheten, siden man ikke tillegere dem alle de fine egenskapene de burde ha hatt.