Tilhørighet

En vanlig problemstilling er: hvem kan regnes som Norsk?

det formelle svaret er selvfølgelig at de som er registrert som norske statsborgere er de som er norske, men det blir en altfor trang definisjon synes jeg.

Min mening er at man er norsk hvis man definerer seg som norsk. Det vil si at man kan stå forran speilet og helt ærlig si til seg selv "jeg er norsk." Det jeg liker med den definisjonen er at den ungår uvesentligheter samtidig som den faktisk stiller veldig høye krav.

Norsk kultur er delvis summen av alle de som er Norske. Og følgelig må den nødvendigvis forrandre seg hvis de som utgjør den forandrer seg, samtidig forandrer også kulturen de som er Norske, noe som fører til at virkelig store forandringer av kulturen tar tid. Men den norske kulturen kommer til å eksistere så lenge det eksisterer nordmenn, om enn ikke på samme måte. og det kommer til å eksistere nordmenn så lenge det finnes noen som definerer seg som norske.

Tilhørighet til et land handler ikke om genetikk. Ett av de fineste eksemplene på det jeg vet om er Ungarn. Det lokale navnet på Ungarn er Magyarország. Det betyr direkte oversatt "landet til Magyarene." Magyarene er det folkeslaget som grunnla de delene av Ungarn som stadig er bebodd.

Det interessante er at det i dag nesten ikke bor noen Magyarer i Ungarn. De aller fleste av de som bor i Ungarn i dag stammer fra inflyttere fra Tyskland, Polen og andre nabostater. De magyarene som fortsatt finnes bor hovedsaklig i Romania.

Betyr det at de som bor i Ungarn ikke er ungarere? Nei. de er ungarere fordi de ser på seg selv som ungarere

Det landet i verden som er flinkest til å gå med på den typen tankegang er de Forente Stater. Der er praktisk talt alle innflyttere, og det er en del av folkesjela at "jaja, du spiser kanskje ikke akkuratt samme mat som jeg, og du har kanskje andre helligdager enn jeg, men du er da en amerikaner lell." Og det er noe av det beste med det landet.

Modusveksling

Movdusveksling er et retorisk triks som brukes mye i idealistiske og religiøse sammenhenger. Trikset består i at man bytter ut "bør være" med "er" og "håper jeg" med "kommer til å skje" etc.

eksempler:

"kjerligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig kjærligheten er... etc"

"arbeiderene kommer til å skape en komunistisk revolusjon, og de kommer til å skape et samfunn der alle yter etter evne og får etter behov."

dette er jo fine utsagn, det er bare det at de ikke er ærlige. Kjærligheten er ikke sånn som paulus påstår at den er, jeg tror at hvis man undersøker på ungdomsskoler så kommer man fort til å konkludere med at det hadde vært fint hvis det var sånn, men det er ikke riktig. Det er så samme måte heller ikke empirisk bevist at komunismen nødvendigvis må komme, det er mange som mener det vil være til det beste hvis den gjør det, og som arbeider for at det skal skje, men hvis man tror på det når det faktisk ikke finnes en empirisk bevist sammenheng som sansynliggjør at utsagn fra Marx stemmer, så er man ikke rasjonell, men dogmatisk. og det liker jeg ikke.

Jeg har lurt litt på hvorfor det er så virkningsfult å si til noen at det de arbeider for kommer til å skje åkke som. Jeg tror det har noe å gjøre med at vi mennesker liker å være på vinnersiden, og hvis vi har blitt overbevist om at en bestemt sak må vinne, og ikke kan hindres, så vil vi være på vinnersiden å støtte opp om den saken.

Et annet problem er at hvis man påpeker at modusveksling er retorisk juks, og at kjærligheten faktisk ikke er så fantastisk som Paulus skulle ønske at den var, eller at det er mulig kommunismen aldri kommer. Hvis man mener det, så høres det fort ut som om man ikke har troen på menneskeheten, siden man ikke tillegere dem alle de fine egenskapene de burde ha hatt.

Don Rosa

Jeg elsker tegneseriene til Don Rosa, han er den eneste nålevende tegneren av Donald og spesielt Skrue McDuck som det er vært å lese. Han har en fantastisk strek med utrolig mange detaljer, han gjør glimrende research, han sende favorittendene mine ut på fantastiske eventyr i alle deler av verden, og han er den eneste som virkelig har klart å skape personlighet hos disse endene.

Jeg har stående i min bokhylle hele hans "The Life and Times of Scrooge McDuck" og jeg leser i den ofte.

Derfor var det veldig trist når jeg fant ut at han har pensjonert seg fra og med juli i år.

Nå har DD&CO mistet den eneste som gjorde det vært å lese det for min del. Jeg kan bare håpe på at det i fremtiden kommer til å komme nye tegnere og manusforffattere som har en like god kombinasjon av fantastisk tegnestil, kvikk inteligent humor og ren kjærlighet til figurene. Intill det skjer tviler jeg på at jeg kommer til å kjøpe noe mer fra DD&CO

(untatt Don Rosas samlede verker da, når jeg får råd til det.)

Hvorfor jeg har en blogg

ganske enkelt. jeg ble spurt "hvorfor ikke" og siden jeg ikke hadde noe godt svar, så var jeg nødt til å lage en.

så derfor

Memetikk

spørsmål: hva er et meme?
svar: memer er noe som ble funnet opp sist torsdag. det finnes OVER 9000 forskjellige memer. Alle dine memer er tilhører meg!

eller ikke.

Memer er motparten til gener. Der et gen er betegnelsen på informasjon som finnes i arvemateriale, og som bioligisk videreføres til neste generasjon. Et meme er kort sagt all den informasjonen som kopieres som ikke er bioligisk bestemt av arvematerialet vårt, og den videreføres ikke biologisk, men sosialt.

eksempler på memer er: forskjellige religioner, forskjellige språk, forskjellig teknologi, forskjellige skrifttyper etc. jeg har ikke noe gen som koder for at jeg kan snakke norsk, men det er i høyeste grad nedarvet informasjon.

men hvorfor er dette relevant? jo det er relevant fordi disse memene i likehet med gener opplever evolusjon.

Det vil si at de memene som er best tilpasset sin tid og sin situasjon er de som vil overleve i fremtiden, jo større variasjon det er, jo større sjangsen er det for at et enkelt meme er best tilpasset sin situasjon.

Tenk på det, hvor mange forskjellige religioner eksisterte for 2000 år siden?
Svar: veldig mange

Hvor mange av de religionene eksisterer fremdeles?
Svar: veldig få. Hinduismen og Buddhismen finnes fortsatt, og den abrahamske religionen er i dag dominerende, selv om den er delt opp i mange rettninger. dette er bare tre. det er en veldig liten andel av alle de som fantes.

Hvorfor er det akkuratt disse religionene som har overlevd?
svar: de var best tilpasset sine situasjoner. et banalt eksempel er at ingen av de dominerende religionene mener at selvmord er en god ting, dette gir mening ettersom en religion som er basert på at medlemmene skulle begå selvmord ganske fort ville gå tom for medlemmer. De religionene som snakker om at alle er likeverdige vil sansynligvis få flere tilhengere enn de som sier at alle som ikke er venstrehendte kan gå og henge seg. De religionene som knytter seg opp til politisk makt vil være fordelaktig for folk å være medlem av, ettersom det kan gi makt. etc.

de samme spørsmålene kan gjøres om alle typer memer; språk, teknologier, alfabeter, kulturer og så videre. Og svarene vil alltid bli de samme, det er bare en veldig liten del av all den variasjonen som fantes som ble videreført, og det skylles nesten alltid at netopp den delen var best tilpasset sin situasjon.

Et interessant spørsmål er om det samme vil skje med all den informasjonen som lages i vår tid? Internett og digital lagring gjør at selv "dårlig tilpassede" memer kan overleve lenge, men det kan hende at de ikke vil bli brukt i noen særlig grad.

Hvis et bestemt meme overlever lenge nok og blir populært nok, så kan det hende at genene våre vil bli formet av det, det kan hende at en gang i fremtiden så vil et bestemt språk være disponert av genene våre, men det ligger i så tilfelle veldig langt inn i fremtiden. Genevolusjon tar lang tid, mye lengre enn memeevolusjon.

jeg synes memetikk er facinerende

Postmodernisme

postmodernisme er ikke bare en stilart innen arkitektur eller en literær periode. Postmodernisme er et tankesett som er gjennomtrengene i den tiden vi lever i, og også i det sammfunnet vi lever i. Den tar form av enorm individualisme, og av opprør mot konvensjoner, for eksempel trenger ikke en postmodernistisk arkitekt å følge noen bestemt stil, han står helt fritt til å ha sin egen stil, eller å ta biter herfra og derfra fra de stilene han liker. Dette er godt i henhold til postmodernistisk ideologi, siden vedkommende arkitekt ikke bare realiserer seg selv som et individ, men også viser ved å ta avstand fra etablerte at andre kan gjøre det samme.

Jeg har veldig delte følelser i forhold til postmodernistisk tenkning, og det av flere grunner.

På den ene siden, så gir postmodernismen legitimitet til alle som faktisk er annerledes, og ikke hører til flertallet i sammfunnet som f.eks seksuelle minoriteter, religiøse minoriteter, og alle andre slags minoriteter. Postmodernismen støtter opp om deres kamp for å bli akseptert, og det er en god kamp, og en riktig kamp å føre i de aller fleste tilfeller. Et argument som f.eks: "Ja jeg er homo, men det kan ikke jeg noe for, og det er galt hvis det at jeg ikke tilhører majoriteten skulle bety at jeg ikke skal kunne realisere meg som menneske." dette er et godt argument, og jeg er enig i det.

På den andre siden er jeg skeptisk til de som sier at det å bryte med konvensjoner er en god ting i seg selv, og som mener at alle konvensjoner presser oss ned, og at vi må kvitte oss med flest mulig av dem. "jeg vil ikke at du skal kalle meg en humanist eller en sossialist eller en hetrofil person eller etc. Det er bare tilfeldig at jeg har de meningene og det tiltrekningsmønsteret. det hindrer meg i å realisere meg hvis du kaller meg det, jeg vil bare være en helt unik blomst."

Jeg er klar over at alle mennesker faktisk er unike vesener, ingen mennesker har nøyaktig samme sammensetining av atomer i kroppen (pluss en haug med andre ting som er forskjellig for alle), og derrav følger at de ikke er like. Det med å lage kategorier, og så å plasere folk i de kategoriene er en ganske enorm abstrahering som i ytterste instans muligens er helt gal, tross alt; jeg og broren tenker ofte veldig forskjellig i forhold til sammfunnsøkonomi, så det er tydelig at vi er forskjellige, så hvorfor skal noen da plasere oss begge i kategorien "sossialist"? vi er jo forskjellige

Jeg tror at svaret kommer lettere hvis man spør seg selv om hvorfor menneskehetan har giddi å lage sånne kategorier, og hvorfor har vi det? jo fordi det funker! det funker som f**** og det er grunnen til at kategoriindeling stadig finnes, det funker. hvorfor har vi kategoriene "mann" og "kvinne"? jo fordi det funker best på en makroskala å ha det. Hvorfor er kategorien "hetrofil" den dominerende kategorien innen seksuelle tiltrekkningsmønstre? jo fordi det har fungert.

Det betyr ikke at disse kategoriindelingene er statiske og aldri forandrer seg, jeg antar at de inndelingene som har vært best tilpasset sine situasjoner har vært de som har overlevd, og som dermed finnes i dag.

Merk også at det at en kategoriindeling funker betyr ikke at den er riktig. og hvis det at en kategoriindeling er poppulær betyr at ingen andre indelinger kan tenkes, så er det problematisk og destruktivt. Men i overraskende mange tilfeller så er det som funker sammenfallende med det som er godt. et eksempel på dette som jeg liker er økonomisk klasseindeling. Det at folk tenker på seg selv som en del av en stor økonomisk underklasse er å bli plasert i en bås, men det er samtidig den eneste virkelige slagkraftige måten som finnes for å forandre situasjonen, og muligens å få det bedre. Hvis noen gjør opprør mot å skulle bli plasert i en økonomisk klasse fordi de har fått en avsmak for konseptet med kategoriindeling, så mener jeg at de gjør seg selv en stor bjørnetjeneste, siden de da fraskriver seg evnen til å leve økonomisk uavhengig, og dermed i stor grad fratar seg selv muligheten til å ha de resursene som er nødvendig nettop for å realisere seg selv

Enda et problem er at det at man er nødt til å skape sin egen identitet skaper identitetskriser, det er mange som ikke er komfortable med en så enorm og i noen tilfeller uønsket frihet, mange mennesker (til tider også jeg selv) ønsker at ting ikke skal være så altfor komplisert, vi trenger å ha noen valg om hvem vi er. men vi får problemer med å ha uendelig mange valg. Det skaper en lammelse, og det kan også lett skape frykt for å velge feil, jeg tror at en av grunnene til at det har vært en så dramatisk økning i antall selvmord i den vestlige verden har skyltes folk som har kommet i krise med sin egen identitet.

demokrati

Et av mine postulater er at mennesker har verdi.

hvis de har det, så følger det logisk at de må ha rettigheter. Jeg er personlig en fan av FNs menneskerettigheter. de er ikke perfekte, men de gir generelt et godt uttrykk for hva jeg mener mennesker har rett til.

Hvis mennesker har rettigheter, så er det nødvendig å garantere at de rettigheten ikke blir krenket.

Det er en ganske sikker kjensgjerning at den gruppen mennesker som styrer i et sammfunn, er opptatt av å sikre at de selv har rettigheter, og det er veldig skjeldent at de styrende i et sammfunn med vilje har som mål å ødelegge for seg selv og frata seg selv sine rettigheter. Derrimot har den styrende gruppen mye mindre vanskeligheter med å ødelegge for andre, som ikke er med i gruppen, og å frata dem deres rettigheter.

Dette er vel og bra (egenklig ikke, men det er en innebygget del i menneskets natur, så det er ikke så mye å gjøre med), men hvis man som jeg vil at alle skal ha de samme rettighetene, så er det nødvendig å gjøre den gruppen som styrer så stor som mulig, og å minimere den gruppen som ikke styrer. I lys av dette er flertalstyre bra, og et styre av alle blir ideelt.

Demokrati er den eneste styreformen som tar høyde for dette, og derfor er jeg en demokratiforkjemper.

Det betyr forøvrig ikke at jeg er for alt som kaller seg for demokrati, for det er mange forskjellige måter å ha et demokrati, og mange av dem fungerer dårlig. Det er også mange ting i forbindelse med gjennomføring av demokrati som er vanskelig å avklare (som f.eks maktfordeling) jeg er derfor ofte kritisk til hvordan demokratiet føres, og av og til jobber jeg for å endre på hvordan det gjøres, men grunnprinsippet står jeg fast ved.