Hvordan uskadeliggjøre Hamas

Jeg har skrevet om Israel og Palestina før, men denne gangen skal jeg forsøke å være mer løsningsorientert.

Det palestinske folket er først og fremst folk som alle andre, og de er ute etter å kunne leve nogenlunde fredelige liv. Dette har de ikke hatt mulighet til grunnet okkupasjonen. Det palestinerne i første rekke ønsker er konkrete resultater som kan gjøre deres livssituasjon bedre.

For å oppnå dette har forskjellige palestinske grupper prøvd mye rart. De har bl.a sverget fred fra FNs talestol i Geneve. Dette har til nå ikke ført frem, og de intrykkene palestinerne sitter med er at moderate fredelige tiltak ikke gir resultater. Da er det ikke overraskende at de tyr til mer ekstreme metoder, og når dette heller ikke hjelper, så blir de mer ekstreme.

Dette er en trend som må snus.

Det må gis et løfte til palestinerne om at hvis de gjør ting på noe litt mer fredelig vis, så skal Israel gjøre konkrete endringer i politikken sin som vil føre til en bedre hverdag for folk flest. Derretter må dette løftet holdes!

Ekstreme grupper som Hamas har støtte i folket fordi folk tror det er den eneste måten de kan oppnå resultater på. Hvis det ble bevist at man kunne oppnå konkrete resultater ved å være mindre ekstrem, så vil Hamas få teppet trukket vekk under seg, og de vil miste mye støtte, ettersom de ikke lenger har monopol på en løsning.

Når dette har skjedd, så må flere slike løfter gis, som gradvis gjør befolkningen mer moderat, og som legitimerer det å være moderat ved å vise til konkrete resultater. Etter all sansynlighet vil de mer religiøst fanatiske delene av Hamas miste all støtte ettersom folk vil se at Hamas står i veien for bedrede livsvilkår.

Dette må gjøres som en gradvis prosess, og alle løfter som blir gitt må holdes.

Dette forutsetter også at Israel må være villig til å gi noe. Til nå har de aldri gitt noe som helst i palestinaspørsmålet, men tvert imot forlangt mer og mer. Denne holdningen er uforenelig med fred.

Psykologi

I middelalderen fantes det noe som kunne minne om dagens kjemi, nemlig alkemi. Innen alkemien visste man noen enkelte bruddstykker av det som senere ble kjemi, for eksempel så fant de ved eksperimenter ut av hvis man kombinerer tre deler bly med en del sølv og smelter dem sammen ved en temperatur på tusen grader, så får man ikke gull, men istedenfor en eller annen sær og uhumsk substans.

Den store svakheten ved den tids alkemi var at den ikke spurte noe om hvorfor stoffene oppførte seg som det gjorde, derfor kom de heller aldri veldig langt.

Når man begynte å spørre seg om hvorfor, og etterhvert fikk bedre og bedre teorier om hva som var grunnreglene for kjemi, så kunne man bruke denne nye forståelsen til å langt overgå middelalderens alkemi, man kan i dag f. eks lage 1-methyl-4-[(oxocyclohexadienylidene)ethylidene]-1,4-dihydropyridine som er et fargestoff som kjennetegnes ved at det får forskjellig farge etter hva man løser det i.

Dagens psykologi har sånn jeg ser det mye til felles med middelalderens alkemi. Vi har enorme mengder med data, men så og si ingen overgripene teori som kan få en mening ut av dataene. Vi kjenner noen få aksiomer, f.eks at opplevelser i tidlig barndom setter store spor. Men det finnes ingen skikkelig teori som kan kvantifisere barndomsopplevelser og si hvorfor og hvordan det kommer til å påvirke.

I middelalderen var det nok mange som var redde for at alkemistene skulle klare å lage gull ut av uedle metaller, ettersom dette ville kunne forrykke maktbalansen i verden kraftig. Nå har det jo vist seg at det ikke var et problem, men det kan ikke nektes for at det er farlig å forske langt i noe felt, og det kan ikke nektes for at moderne forskning har fremskaffet noen resultater som er ekstremt farlige fordi de kan ødelegge så mye.

Hvis psykologi blir en fullt utviklet vitenskap, kan den bli enda farligere, ettersom den kan føre til sånne ting som f.eks tankekontroll, og sånt som vil kunne påvirke hele samfunsstrukturen, og ikke nødvendigvis til det bedre.

Jeg regner ikke psykologi som en empirisk vitenskap. Men jeg har troen på at den kan bli det en gang, og da kommer kommer den til å forandre verden.

Emperier

Imperier er muligens den viktigste enheten i menneskehetens historie. De er i allefal viktige, og skiller seg vesentlig fra riker og nasjoner med hvor ekspansive de er.

Alle emperier går igjennom nogenlunde de samme fasene; fremvekst, ekspansjonisme, isolasjonisme, intelektualisme, dekadense, forfall og til slutt kolaps.

Årsakene til de forskjellige fasene er som regel de samme i grove trekk.

En ting jeg har lurt en god del på er i hvilken grad emperier stadig er en faktor i vår tid? Jeg har hatt en teori om at den industrielle revolusjonen endret på forholdene for makt i så stor grad at emperier ble avlegse, noe som delvis bekreftes av at de daværende emperiene (det Osmanske og Kinesiske) knakk sammen fort etter den industrielle revolusjon.

Det kan også tenkes at emperier stadig er en faktor, og at de fungerer på den samme grunnleggende måten, i så fall vil kolonimaktene regnes som emperier, og også Sovjetunionen, USA og Kina. I så fall er det mulig at teorien om emperier må forandres en del. Spørsmålet er om det er en modell som det er et poeng å bruke til å forsøke å forutsi fremtiden.

Hvis den er det, så skal det ikke så mye til for å si at USA står overfor sitt fall som emperie, mens Kina er i fremveket. Og i så fall kommer USA nødvendigvis til å kolapse som stormakt. Dette kan man ha ulike meninger om, men det er en kjennsgjerning at emperier har det med å avsluttes med vepnet kamp, og en ulempe med det er at de Forente Stater har masseødelegelsesvåpen som kan gjøre vepnet kamp til en ugrei opplevelse for resten av verden

Israel burde aldri ha vært opprettet!

En av ulempene med historiefaget er at det er enklere å finne ut hva som har skylden for noe enn det er å finne løsninger.

I dette innlegget skal jeg gi etter for denne tendensen og plasere skyld.

Hva er staten Israel? Jo det er en europeisk stat, dominert av europeisk kultur, som ikke fikk lov til å ligge i europa.

Den domminerende samfunnsklassen i Israel er de som er første- eller annengenerasjons europeere. Hele staten er bygget opp etter europeisk modell, og på europeisk tankegang. De jødene som stammer fra midtøsten har veldig lite å si i politikken.

Dette er i og for seg greit, ettersom det er mye som er verre enn europeisk kultur, men det er ikke rart at det blir en enorm kulturkræsj når man plutselig flytter det som kunne være en hel europeisk stat med et folketall på størrelse med Norge inn i et område dominert av en helt annen kultur. Der det attpåtill allerede ligger et land fra før.

Hva kunne ha vært et alternativ til å opprette staten Israel? Jo, den enkleste tingen man kunne ha gjort hadde vært å la de europeiske jødene få være inbyggere i europeiske land. Uten å behandle dem som annenrangs innbyggere, det var dette de fleste europeiske jødene selv ønsket, men de europeiske landene ville ikke ha noe mer med dem å gjøre etter krigen, noe som er ironisk.

Det zionistiske prosjektet fungerte i utgangspunktet dårlig. på 1920-tallet var det netto utflytting fra palestina til europa av jøder. Prosjektet slo fart først i 1933. Det året kom Hitler til makten, og tyske jøder opplevde at ting var ugreit i Tyskland, men de fikk ikke mulighet til å flytte til noe annet europeisk land, ettersom Europa ikke ville ha jøder. I 1933 imigrerte 170 000 europeiske jøder til Palestina. Det kan sammenlignes med hva som hadde skjedd hvis det på ett år kom 1,5 millioner pakistanere til Norge og startet sitt eget land her. Det er ikke rart det ble bråk.

Dette er hårreisende rassistisk. De europeiske landene ville ikke ha en gruppe på flere millioner europeere. Basert på at denne gruppen hadde litt egne vaner når det gjaldt hviledager og mat og sånn.

Istedenfor legitimerte man det Zionistiske prosjektet, et helt idiotisk prosjekt som gikk ut på å opprette en europeisk stat på et område som allerede var bebodd, som hadde en fulstendig annen kultur. Og i ett område som allerede var veldig turbulent, og som var ømfintlig grunnet religion.

Så hva kan være løsninger? jeg skulle ønske at det hadde vært mulig å integrere Israels inbyggere i europeiske land, som er der de strengt talt hører hjemme. Men staten Israel er et faktum, og den har så sterk nasjonalisme (nødvendiggjort fordi de ikke ble integrert i europa) at det er utenkelig å få til.

Landene omkring tar sakte til seg mer av europeisk tankegods, og det kan tenkes at de på ett eller annet tidspunkt kan bli så europeisk-inspirert at de muligens kunne ha akseptert Israel, men det er vanskelig, ettersom de i stor grad har Israel som en arvefiende nå.

Palestinerene opplever stadig at landet deres er okkupert av en gjeng europeere som ikke har noe der å gjøre. Det er knapt et godt utgangspunk for fred.

Har religionene blitt mer egalitære?

En av de tingene jeg har lært i mine historiestuder er at de gamle samfunn (dvs alt før ca 1750) var basert på ulikhet. Ulikheten var lovfestet, og ideologien var at alle mennesker var grunnlegende ulike, kongen kunne aldri bli lik alle de livegne, og det var naturgitt at kongen skulle være herre.

Hele tankegangen minner om en stor utgave av pater familias- idealet. De hærskende skulle være som en snill far som tok hånd om sine uvitende barn. Barna var ofte rebelske, men det ville være absurd om barn skulle ta plassen som retmessig hørte til faren, så derfor var det farens plikt å sette en stopper for sånne rebelske handlinger, og straffe dem for at de skulle lære sin plass i verden. Lydighet til farsfiguren var en dyd i seg selv, og det å sette spørsmål ble ikke satt pris på. Dessuten var det underforstått at farsfiguren altid hadde rett.

Dette var idealet i hele verden frem til den amerikanske og franske revolusjon der det nye idealet ikke lenger var at verden var delt inn i "far" og "barn" men istedenfor at alle mennesker var "voksne" det vil si at de alle kan ha riktige ideer og ingen er ufelibarlige. Dessuten styrer ikke noen med hjemmel i at det er naturens orden, men de styrer basert på at de andre stoler på dem. Hvis de viser seg å ikke være til å stole på, så har de ikke rett til å styre, og må fjernes.

Dette idealet har spredt seg til hele verden, og alle land i verden er enige i ideen om at alle mennesker er likeverdige. Dette betyr slettes ikke at alle land har en eegalitær praksis, langt derifra, men alle land anerkjenner ideen. Eksempler på dette er at det ble reagert sterkt på den lovfestede ulikheten som var i Sør-Afrika (apartheid) dessuten så påstår alle regimer i verden å være folkevalgte, også diktaturer som f.eks Nord-Korea og Kina påstår å ha hjemmel i demokratiske prosesser, ikke i naturgitte ordner.

De religionene som er mest dominerende i dag stammer fra det gamle samfunn, og dette pater familias-idealet er veldig tydelig. Et godt eksempel er fra historien om Adam og Eva, hvor den orginale synden er at menneskene "barna" har lyst til å lære sånn at de kan ta avgjørelser selv, og ikke bare være "barn" men de har lyst til å bli "voksne" og få evnen til å ta avgjørelser selv. De går også imot guds ordre, som ikke hadde noen logikk bak seg, men som kun var "gjør som jeg sier, fordi jeg sier det" Guds respons på at "barna" hans forsøker å bli "voksne" er at han kaster dem ut, for han kan ikke ha noe å gjøre med noen som ikke er villige til å blindt innordne seg under hans autoritet.

Det samme er konsekvent gjennomført igjennom hele det gamle testamentet, gud lar ikke noen få lov til å vise at de er flinke ved å bygge et flott, høyt tårn, så han saboterer arbeidet. Abraham blir fremsatt i et posetivt lys fordi han er villig til å helt uten noen logikk eller grunn, er villig til å blindt adlyde en ordre han har fått om å gjøre noe av det værste et menneske kan gjøre, nemlig å drepe sine egne barn. Og gjennom hele det gamle testamentet fyller det jødiske folket rollen som guds rebelske "barn" som det kun går godt for når de gjør akkurat som han sier, og som stadig må straffes fordi de har vært ulydige.

I det nye testamentet tydeliggjøres det enda mer når Jesus insisterer på å kalle gud for "far" og insisterer på at alle andre bør gjøre det også, som f.eks i "fader vår"

Det samme farsidealet gjør seg gjeldene i de fleste religioner fra gammel tid, i Inkaenes religion er Con Tici far til Apu Inti som er stamfar til Incaen (herskeren) som dermed har en naturgitt rolle som hersker. Hinduismen retferdiggjør et kastesystem som sier at ikke bare er menneskene som lever i dag ulike, men de som har det ille har det ille fordi de fortjener det, så slutt å klag, vær så underdanig du kan, så får du det kanskje bedre når du dør.

og så videre og så videre, disse religionene ble til i det gamle samfundet, og det er derfor bare naturlig mener jeg at de er grunnlegende heirarkiske.

Det jeg lurer på er: Er de religionene som har blitt til etter at det egalitære ble akseptert som ideal mer egalitære?