En av de tingene som har vært vanskeligst for meg å forstå i den tiden jeg har drevet med politikk er anarkisme, det er stadig et mysterium for meg.
Hva er grunntanken? At absolutt frihet til å gjøre hva man vil er det største godet som finnes? Er det at hierarkiske strukturer i seg selv er ille? Eller er det det at hierarkiske strukturer nødvendigvis må inneholde korupsjon, og derfor burde hele greia avskaffes?
Den enkleste formen for anarki jeg kan tenke meg er naturtilstanden som beskrevet av Thommas Hobbes; dvs. en tilstand der det ikke eksisterer noen strukturer eller noen konvensjoner. Som en konsekvens av dette har menneskene absolutt frihet til å gjøre hva de vil, f.eks så finnes det ingenting som hindrer noen i en sånn situasjon fra å drepe, voldta etc. hvis man skulle føle for det. På den andre siden er naturtilstannen en fulstendig usikker tilværelse, ettersom alle andre fort kan se fordelen i å ta en av dage for å hindre konkuranse. Man har altså ingen frihet fra noe av det som er uhumsk for mennesker, man har ikke frihet fra sult, fra utrygghet, usikkerhet etc.
Men dette kan ikke være det anarkister er ute etter, det bare kan ikke være det de vil ha, ettersom naturtilstanden er noe av det værste (men ikke sikkert det aller værste) som kan skje med menneskeheten. Dessuten har alltid tidligere i historien naturtilstanden gått over i et heirarkisk organisert samfunn, ofte organisert på despotisme.
Det er mulig at jeg har for dårlig fantasi, men naturtilstanden er den eneste realistiske samfunnsformen jeg kan tenke meg som ikke har noen hierarkiske strukturer. For at anarki i det hele tatt skal kunne tenkes å være atraktivt, så må den ordne disse problemen. Problemet med utrygghet, og problemet med at den går over i et hierarkisk samfunn.
Den eneste måten jeg kan tenke meg at man kan komme med noen sånne garantier i det hele tatt er at man har strukturer som kan garantere det. Men er det mulig å ha noen strukturer overhodet som ikke fører til hierarkiske strukturer, og som dermed bryter ned det anarkistiske idealet i et forsøk på å oppnå det anarkistiske idealet?
Er det jeg som har for dårlig fantasi, eller er det anarkismen som enten er avskyelig (hvis de ønsker naturtilstanden) eller uoppnåelig?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
Kanskje anarkismen er uoppnåelig, jeg veit ikke.
Men jeg tror det anarkister er ute etter er et samfunn uten hierarkier, men med sosiale sanksjoner.
I vårt samfunn henger de to sammen, så mye at det er vanskelig å se for seg et samufnn der de ikke gjør det.
Flate strukturer er likevel strukturer, tenker nå jeg.
...og en kommertar til bare så jeg får abonnert automatisk.
Jeg tror anarkisme umulig kan være noe annet enn en lite gjennomtenkt utopi. Det har aldri vært et anarkistisk samfunn (samfunn og anarki er forøvrig motsetninger fordi ethvert samfunn krever strukturer og regler/normer for å fungere). Men jeg har heller ikke gjort et seriøst forsøk på å sette meg inn i anarkistisk filosofi eller tankegang.
Takk for en utmerket illustrasjon på poenget mitt, Kjetil :op - Anarki betyr uten hersker, og du trekker med en gang slutningen at det heller ikke kan være noen strukturer, regler eller normer. Så vidt jeg veit er det ingen seriøse anarkister som vil ha et samfunn uten disse tinga, sjøl om de nok kan være ganske grinete på dagens strukturer, regler og normer. Og akkurat det er vel ikke helt uten grunn.
okey... så finnes den noen konkrete tanker omkring hvordan man skal få til å ha sosiale sanksjoner uten å samtidig ha hierarkier?
Det har vi da allerede masse av?
eksempel?
det eneste jeg kommer på er noen av de tingene som foregår på internett, og /b/ er ikke noe jeg ser opp til.
Et tilfeldig eksempel på sosial sanksjon: Elev slår ned noen i skolegården, skolen (autoriteten, som i dette tilfellet finnes) gjør av en eller annen grunn ingenting. De andre elevene kan si det var kjipt gjort, spørre i vantro tonefall hvorfor hun gjorde det, spørre hvorfor hun ikke valgte å gjøre noe annet i stedet, unngå henne eller mest sannsynlig, siden de er en gruppe, en kombinasjon.
Resultatet kan være at eleven tenker over hvorfor hun gjorde som hun gjorde, at de andre ikke likte det, konsekvensene eller hva hun kunne gjort annerledes. Et annet resultat kan være at andre ser at den typen reaksjoner fra de andre elevene er noe de sjøl ikke ønsker og dermed vil ikke alle trenge å prøve og feile på den måten.
Dette er sosialisering, og den skjer hele tida.
Forresten har Sara tatt et kjempefint bilde av deg i sommer en gang! Må sees!
Okey, men er den type sosialisering stødig nok til å være tilregnelig?
mulig (overdrevet) fortsettelse på eksempelet ditt: Noen spør "hvorfor var det galt å slå ned den eleven?" de som reagerte kommer i siste instans frem til at svaret er "fordi vi synes det!" og utifra den opplevelsen de nettop har hatt, hvor de klarte å tvinge noen andre til å gå med på regler fordi "de syntes det" så starter de å litt løst organisere seg i en slags gjeng som påtvinger andre elever deres regler fordi "de synes det." Og dermed har det utviklet seg et hierarki, som i dette tilfelle har tatt skolens plass, og som nesten sikkert er verre enn det hadde vært hvis skolen hadde gjort jobben sin.
Fint bilde? av meg? tatt på sommerleir? med analogkamera? det må jeg se ved anledning!
Anarkokapitalismen, representert ved Murray Rothbard burde du ha satt deg inn i.
Legg inn en kommentar